Innlegg 2: Læring skjer ikke bare i klasserommet - Uteskole

Det jeg hører, det glemmer jeg
Det jeg ser, det husker jeg
Det jeg opplever, det forstår jeg.
(Kinesisk ordtak)

Hvorfor temaet uteskole?
Jeg er vokst opp på landet, med masse fin natur og flotte turområder rundt meg. Og helt siden jeg var liten, har foreldrene mine tatt meg med på turer i skog og mark, fjell og hytte, båt og sjø. Hver vinter gikk turen til fjells for å stå på ski, å gå lange turer i fjellet. Om sommeren var vi alltid på båttur med innlagt fiske-, stuping- og svømmekonkurranser. Og da høsten kom var den årlige høysesongen for utallige soppturer klar. Jeg gikk også i speideren i 5 år, og følte at jeg fikk en god dose med natur og friluftsliv der. Med alt dette i minne, har jeg lært en hel del. Alle opplevelsene og erfaringene jeg fikk fra å være ute med mine foreldre, søsken, speiderledere osv. har gitt meg mye lærdom, som jeg har tatt med meg videre. Det er mye som kan læres i naturen, alt i fra hvordan en kan overleve et snøras, livberging, kart og kompass, fjellvettreglene, førstehjelp og mange andre livsnødvendige ting en burde vite dersom en skal ferdes i naturen. Og dessuten er det mye enklere å lære å svømme ute i naturen enn å lære å svømme i klasserommet! (Ironi...)

Hva er uteskole?
Uteskole er en pedagogisk arbeidsmåte som i hovedsak foregår utenfor klasserommet, der undervisningen er ute i naturen. Uteskole er ingen ny pedagogisk tankegang. Rousseau var på 1700-tallet opptatt av at barn burde oppholde seg mye i naturen, og lære gjennom å oppdage og finne ut av sammenhenger (Vingdal og Hollekim, 2001). En viktig arbeidsmetode som Rousseau anbefalte, var ”le grand tour” der barnet skulle reise rundt, se seg om og lære. Barnet måtte oppdage kunnskapen selv. Rousseau mente at barnas interesser var viktigst, og at pedagogens rolle var underordnet. Læreren skulle ikke være en kunnskapsformidler, men han skulle være en veileder for barna (Lyngsnes og Rismark, 2007). John Dewey (1859-1952) poengterte ”Learning by doing” og at læring må integrere praksis og teori og ta utgangspunkt i elevenes egne erfaringer. Kilpatrick (1918) var tydelig på at barn måtte få erfaring med å løse praktiske problemer. Her i landet har mye av uteskoletanken tidligere art knyttet til en uke leirskole i løpet av grunnskolen, der elevene som oftest reiser vekk til et leirskolested som har spesialisert seg på å gi opplevelser ute knyttet til stedets miljø, og som også legger stor vekt på det sosiale fellesskapet (Vingdal og Hollekim, 2001)

Uteskolen bør være regelmessig og planlagt. Naturen byr på mange forskjellige aktiviteter og ulike temaer, særlig for kroppsøving og naturfag, men også for andre fag er naturen en utømmelig inspirasjonskilde med sterke sanseopplevelser (Vingdal og Hollekim, 2001). Utfordringene som naturen byr på, bør stimulere elevene finmotorisk og grovmotorisk til det emosjonelle og intellektuelle. Terrenget i seg selv gir enkelte barn store utfordringer. Derfor er naturen en god plass for å skaffe seg ny erfaring og den åpner for differensiering og tilpasset opplæring (Artikkel lest 21.10.08)

Hovedargumentet for uteskole.
Undervisningen ute, blir bedre enn undervisningen inne!
For å kunne vurdere hovedargumentet, må en kunne hente erfaringer med å undervise ute. Det er ikke lett å sitte inne og vurdere hvordan undervisningen hadde vært dersom en hadde vært ute. Mange gruer seg til å legge opp en undervisning, aktivt ute. Ofte mangler læreren erfaringer på området og føler seg dermed utrygg. Men vi lærer best om virkeligheten i virkeligheten, og vi kommer ikke nærmere virkeligheten enn ute i naturen! Naturen vil gi oss opplevelser som gjør oss nysgjerrig på å finne ut mer, eller vi møter situasjoner der vi mangler kunnskap som vi må tilegne oss. (Vingdal og Hollekim, 2001)

Noen kriterier som kan være til hjelp når en skal utarbeide et uteskoleopplegg:
·Elevene bør få stimulert sansene sine, de skal få oppdage, spørre og undre seg.
·Aktivitetene må bygge på elevenes egne interesser, opplevelser, erfaringer og fantasi.
·Elevene skal få lære seg gode samarbeidsvaner, aktivitetene må utvikle rasjonelle læringsmetoder og stimulere til samarbeid (Vingdal og Hollekim, 2001).

Hvorfor uteskole?
Barn er ikke passive mottagere av kunnskap, de er erobrere. Et gammelt kinesisk ordtak sier at: ”det jeg hører, det glemmer jeg, det jeg ser, det husker jeg, det jeg opplever, det forstår jeg”. Det er barnas egen aktivitet og sanseinntrykk som fører til læring. Aktive sanseinntrykk er viktig for barna, og det er i møte mellom barns ”indre verden” og den ”ytre verden” utviklingen skjer. Oppmerksomheten til barna styrer aktivitet og sansing, og gir nysgjerrige barn. Uten denne oppmerksomheten skjer det ingen læring, og vi som lærere er avhengig av at barna er oppmerksomme, slik at vi kan bygge videre på denne oppmerksomheten og gjerne forsterke den (Vingdal og Hollekim, 2001).

Det aktive barnet tar til seg så mye opplevelse som mulig, og opplevelsen setter sine spor. Barnet bearbeider opplevelsene sine, og gjør de om til erfaringer. Lite av erfaringene som barna får i et klasserom i dag, er selvopplevd, altså annenhåndserfaring. Denne typen erfaring gir en vagere erfaring og en vagere kunnskap. Dersom barna får delta fysisk i aktiviteten, og får ta i bruk sanseapparatene sine, har de sannsynligvis hentet seg mer erfaring og de har forstått oppgaven bedre (Vingdal og Hollekim, 2001).

Aktivitet og lek ute
Det er viktig for oss lærere å legge til rette for at barna får være fysisk aktive med noe konkret. Barna bør få opplevelser som vi som lærere kan bearbeide sammen med dem, slik at de skaffer seg nye erfaringer (Vingdal og Hollekim, 2001). Erfaringene som elevene gjør seg ute, bearbeides gjennom muntlig bruk av språket, skriftelige arbeider og ulike formingsaktiviteter (Norsknettskole, Artikkel lest 21.10.08)

Barn får også nye opplevelser og erfaringer gjennom lek. Gjennom leken lærer barn å samarbeide, inngå kompromisser og de får prøve ut nye ideer. I fantasien spiller barna ulike roller (rollespill, dramatisering av eventyr og lignende). De får prøvd ut ulike roller, hvor de selv mestrer de vanskeligste situasjoner, dette bidrar til å styrke selvbilde og pågangsmotet deres i den virkelige verdenen. I leken er barna konsentrerte, de slipper seg mer løs og mestrer det å skille fantasi fra virkelighet. Det å våge nye ting sikrer barnas allsidige mestringserfaring (Norsknettskole, Artikkel lest 21.10.08).

Ikke vær redd for å ta med barna ut!
Men ikke alle lærere er villige til å flytte undervisningstimen sin til ut i naturen. Ofte består klassen av 15-20 elever, og bare en lærer, det er mange barn for bare en person å passe på. Dette er nok en av hovedgrunnene til at så få lærere velger å ha undervisning ute. En av løsningene på dette problemet kan jo være å lage gode forhåndsregler på oppførsel når man er ute. Lage regler på hva man har lov til, å hva man ikke har lov til. Det er jo også en fordel å kjenne klassen godt på forhånd, slik at du føler deg trygg på elevene, og at du vet at de hører på deg. Kanskje du til og med kan få med deg en fast assistent til utetimene?

Sansemotorisk stimulering
Naturmiljøet gir ikke bare barna et positivt sted å være, men får trene sin motoriske ferdighet.De fysiske omgivelser stimulerer til allsidig bevegelsesstimulering og sansemotorisk trening. Grunnlegende behov vil bli ivaretatt. De leker med kroppen, sansene og intellektet. Barn som ikke får slik trening vil få vansker med å mestre ulike fysiske utfordringer, som f.eks. å ta seg fram i skog og mark. De vil være ustøe og usikre i bevegelsene og på sine omgivelser. Balansen og evnen til å ferdes i ulendt terreng er en viktig ferdighet som lett kan gå tapt for barna.Sansemotorisktrening vet vi at kan stimulere læring, en uteblivelse av dette kan dermed lett være hemmende i læring og helhetlig utvikling. Barna som har fått god sansemotorisk stimulans leker bedre, fantaserer bedre og får en bedre formoppfattelse (Norsknettskole, Artikkel lest 21.10.08).

Ideer til uteskole
Det er mange fag der en kan ha naturen som klasseromsarena. Naturfag, kroppsøving og matematikk, kan kanskje være lettere å arbeide med ute, en f.eks. faget norsk. Det er bare det å komme på idèene til uteundervisningen. Men hvordan kan man egentlig ha en norsk time ute?

I norskplanen står det faktisk ingenting om norsk ute, kanskje fordi de som har laget planen, ikke har erfaring med slik undervisning. Noen har likevel arbeidet bevisst med norskfaget ute i naturen, med det utgangspunkt at det kan gi bedre norskundervisning enn det å være inne. Her kommer noen ideer hentet fra Trøite Lorentzen (2001). (Vingdal, I.M, & Hollekim I. 2001 s. 295)

Muntlig fortelling og samtale: I det første målet som er formulert i norskplanen, står det: "Elevene skal erfare at de hver dag får sagt noe som både elever og voksne lytter til og svarer på." Dette er en grunnleggende formulering for læring, og blir den oppfylt, ville den bety en forandring i skolehverdagen som tilgodeser enkelteleven.
Når en er ute i naturen, kan en sitte rundt ett bål, for å lytte å tale. Folk har sittet rundt bålet i uminelige tider, så hvorfor ikke bygge videre på det?
Vi kan da legge til rette for at noen lytter og noen forteller, f.eks. at elevene går i grupper på 3, og forteller hverandre historier og opplevelsene de har fra naturen.
En bålhistore kan også være eventyr, sagner, skrøner, vitser eller en vandrefortelling.

Dersom noen har fortalt ett evenetyr, kan elevene gå i grupper for å dramatisere dette evenetyret. F.eks. dramatisering av de tre bukkene Bruse. Etter at de har fått øvd litt, skal de ha fremføring for hverandre. På denne måten får vi også blandet litt drama inn i norskundervisningen.

Poetisk tekst: Elevene får i oppgave å gå på undretur ute i naturen, da skal de ta med seg tilbake en ting som enten lukter godt, er god å ta på, ser fin ut, eller kanskje det stikk motsatte, er vond å ta på, lukter vondt osv. De skal beskrive gjenstanden uten å si hva det er, og de andre skal gjette på hva det er for noe. Dette er en form for gåtelek. Gjenstandene som elevene har funnet, kan også være en inspirasjon for dikting. Elevene kan lage hvert sitt dikt, ikke så langt, å fremføre for hverandre.

Utegrammatikk: Verb er ord for handling, for aktivitet, og her er mulighetene uendelige. Elevene kan få i oppgave der de er sammen i små grupper og etter tur er hoppesjef, listesjef, løpesjef eller gåsjef som de andre hermer etter. Slik kan verb eller andre ord læres knyttet til aktive handlinger. Denne læreformen er selvsagt også velegnet til innlæring av andre språk.

Sagn, folkeviselek: Sangen kommer lett ute, enten det er å nynne for seg selv, synge rundt bålet, eller å holde på med en sanglek for å holde varmen (Vingdal, I.M & Hollekim, I. 2001, s. 295-297). Her er det bare fantasien som setter grensene.


Konklusjon
Naturens mangfold gir gode muligheter for helhetlig læring for hele mennesket. Og vi mennesker er opprinnelig tilpasset et helt annet liv enn det vanlige klasseromslivet. Vi mennesker kan bære, gå og løpe langt, og vi kan svømme og klatre. Vi ser best, hører best og vi har god fotavvikling som gjør at vi kan bevege oss lydløst. Mennesket, som vi ser, er konstruert for aktivitet, og vi har behov for store arealer. Vi passer ikke til å sitte stille ved en pult i et klasserom, dag inn og dag ut. Men likevel tviholder den norske skolen seg fast til denne formen for undervisning (Vingdal og Hollekim, 2001). Vi er kanskje redde for at elevene skal gå glipp av en god dose læring, dersom vi er mye ute? Eller er vi ikke flinke nok til å finne passende uteaktiviteter som fremmer læring? Når det er sagt, KOM DERE UT! Naturens ”eget klasserom” ligger klar med enorme muligheter og inviterer elever og lærere til aktiviteter, opplevelser, kjennskap, vennskap, erfaring og læring.

Kilder:
Lyngsnes, K. & Rismark, M. (2007). Didaktisk arbeid. Oslo: Gyldendal

Vingdal, I. M. & Hollekim, I. (2001) Barn i naturen. Utfordring – opplevelse – læring. Oslo: Gyldendal

Artikkel om uteskole: http://02move.norsknettskole.no/arbeidsmater.htm (Lest 21.10.08).

Bildene:

http://www.sxc.hu/index.phtml