I dette fordypningsinnlegget vil jeg skrive om de minoritetsspråklige elevene i dagens skole, å se på hvordan lærerne skal forholde seg til disse elevene med hovedvekt på språket i undervisningen. Dette temaet er blitt diskutert mye opp igjennom tidene og er veldig sentralt i forhold til dagens skole. Men ikke bare sentralt innenfor utviklingen av skolen, men også utviklingen av samfunnet generelt, vi kan si at det ikke bare er et opplæringsproblem som er et rent pedagogisk problem, men det er også et pedagogisk-samfunnsmessigproblem.Det at Norge i dag ikke har et rent etnisk folkeslag med kun en kultur og et språk, gjør at en får konsekvenser på ulike plan. Skolen har blant landets viktigste funksjoner, den skal ikke bare videreføre samfunnets kultur, men den skal også forme samfunnet gjennom de unge menneskene som på ulikt vis preges av den undervisningen som læreren gir. Læreren må ta stilling til at flere kulturer er innblandet og ulike språk med særegne preg er med på å forme den flerkulturelle skolen vi har i dag.
Den identitetsskapende funksjonen skolen har med at den skal gi den enkelte elev kunnskap og ferdigheter som skal være til nytte og glede for hver enkelt elev og bidra til personlig vekst, resulterer i at undervisningen må bli særegent tilrettelagt til hver enkelt elev. Og vi må ikke glemme å ta stilling til den flerkulturelle eleven som omhandler minoritetsspråklig.
Men hvordan skal en lærer forholde seg til de minoritetsspråklige elevene i forhold til undervisningen i dagens skole med tanke på språket?
Litt historie
Når det gjelder skolesektoren har de formelle målene som omhandler de språklige minoritetene forandret seg fra 50-60 tallet til i dag. Flyktninger som kom til Norge på den tiden fikk ingen spesiell hjelp
til verken å lære norsk eller andre fag. Morsmålsundervisningen sto heller ikke på agendaen. De måtte gå sammen med norsk-språklige elever for å så lære seg norsk å ”bli norsk” fortest mulig. I og med at dette innebar at de ikke direkte kunne nyttiggjøre sitt eget morsmål og annen kompetanse de hadde fra før, var dette en assimilatorisk politikk (en politikk som bare blir ført på vegne av majoriteten i landet). Verken skolefolk eller politikerne på denne tiden var opptatt av at flyktningene eller innvandrerne kunne ha behov for spesielle tilretteleggelse eller at de kunne bruke morsmålet sitt i utviklingen av elevenes læringsprosess.
Med mønsterplanen av 1987 kom et gjennombrudd i skolesektoren for integreringsmålsettingen. Gjennom en målsetting som omfattet funksjonell tospråklighet og gjennom det å vektlegge samlet språklig kompetanse ved at en skal se norsk og morsmål i sammenheng, er minoritetenes behov synliggjort på en ny måte (NOU- Opplæringen i et flerkulturelt Norge, 1995, s. 20-21)
Når det gjelder skolesektoren har de formelle målene som omhandler de språklige minoritetene forandret seg fra 50-60 tallet til i dag. Flyktninger som kom til Norge på den tiden fikk ingen spesiell hjelp
til verken å lære norsk eller andre fag. Morsmålsundervisningen sto heller ikke på agendaen. De måtte gå sammen med norsk-språklige elever for å så lære seg norsk å ”bli norsk” fortest mulig. I og med at dette innebar at de ikke direkte kunne nyttiggjøre sitt eget morsmål og annen kompetanse de hadde fra før, var dette en assimilatorisk politikk (en politikk som bare blir ført på vegne av majoriteten i landet). Verken skolefolk eller politikerne på denne tiden var opptatt av at flyktningene eller innvandrerne kunne ha behov for spesielle tilretteleggelse eller at de kunne bruke morsmålet sitt i utviklingen av elevenes læringsprosess.Med mønsterplanen av 1987 kom et gjennombrudd i skolesektoren for integreringsmålsettingen. Gjennom en målsetting som omfattet funksjonell tospråklighet og gjennom det å vektlegge samlet språklig kompetanse ved at en skal se norsk og morsmål i sammenheng, er minoritetenes behov synliggjort på en ny måte (NOU- Opplæringen i et flerkulturelt Norge, 1995, s. 20-21)
I NOU sin opplæring i et flerkulturelt Norge står det videre at opplæringen på morsmålet gjør det mulig for språklige minoriteter å bevare kontakten med den kulturen de stammer fra, noe som resulterer i at den enkelte blir gjort berikende og det til gjengjeld blir nyttig for landet minoriteten bor i. Det er viktig å tenke på at det som en lærer på morsmålet sitt, legger grunnlaget for det en skal lære på andrespråket sitt. Når begrepet først er lært på morsmålet, kan det legges til grunne for senere begrepslæring på andre språk (NOU- Opplæringen i et flerkulturelt Norge, 1995, s. 44).
Opplæringsloven gir føringer for den tospråklige opplæringen
I paragraf 2-8: Særskilt språkopplæring for elever på språklige minoriteter står det skrevet:
”Elevar i grunnskolen med anna morsmål enn norsk og samisk har rett til særskild norskopplæring til dei har tilstrekkeleg dugleik i norsk til å følgje den vanlege opplæringa i skolen. Om nødvendig har slike elevar også rett til morsmålsopplæring, tospråkleg fagopplæring eller begge delar.
Morsmålsopplæringa kan leggjast til annan skole enn den eleven til vanleg går ved.
Når morsmålsopplæring og tospråkleg fagopplæring ikkje kan givast av eigna undervisningspersonale, skal kommunen så langt mogleg leggje til rette for anna opplæring tilpassa føresetnadene til elevane” (Lovdata lest 01.12.08)
Denne opplæringsloven gir signaler om at opplæringen på og i morsmålet er av en veldig stor grunnleggende betydning for barna. Dette er rettighetene de minoritetsspråklige elevene har etter opplæringsloven. Den generelle språkutviklingen og deres optimale begrepsutvikling som skal bli formet i denne viktige formative fasen er derfor sterkt avhengig av personer som skal legge dette til rette.
I paragraf 2-8: Særskilt språkopplæring for elever på språklige minoriteter står det skrevet:
”Elevar i grunnskolen med anna morsmål enn norsk og samisk har rett til særskild norskopplæring til dei har tilstrekkeleg dugleik i norsk til å følgje den vanlege opplæringa i skolen. Om nødvendig har slike elevar også rett til morsmålsopplæring, tospråkleg fagopplæring eller begge delar.
Morsmålsopplæringa kan leggjast til annan skole enn den eleven til vanleg går ved.
Når morsmålsopplæring og tospråkleg fagopplæring ikkje kan givast av eigna undervisningspersonale, skal kommunen så langt mogleg leggje til rette for anna opplæring tilpassa føresetnadene til elevane” (Lovdata lest 01.12.08)
Denne opplæringsloven gir signaler om at opplæringen på og i morsmålet er av en veldig stor grunnleggende betydning for barna. Dette er rettighetene de minoritetsspråklige elevene har etter opplæringsloven. Den generelle språkutviklingen og deres optimale begrepsutvikling som skal bli formet i denne viktige formative fasen er derfor sterkt avhengig av personer som skal legge dette til rette.
.
De minoritetsspråklige elevene i dagens skole
Mest sannsynlig en eller annen gang vil vi som lærere oppleve å få en minoritetsspråklig elev i klassen. Da er det viktig at vi som lærere vet hvordan vi skal håndtere dette. I følge tall fra Statistisk sentralbyrå er ca.7 % av elevene i grunnskolen i Norge, elever fra språklige minoriteter. Med språklige minoriteter menes dette med barn som har et annet språk enn norsk, svensk, dansk eller samisk. Dette her med språklige minoriteter trenger nødvendigvis ikke være barn som kommer til Norge som innvandrere, men de kan være født og oppvokst her. Men det som er poenget med disse barna som er av tospråklige minoriteter som også er født her i Norge, er at de begynner på den norske skolen med forskjellige forutsetninger og forskjellige kunnskaper innen det norske språket. Ingen elever er like, og de som kommer på skolen med språklige minoriteter, er i hvert fall ulike majoriteten i klassen. Oppgaven til læreren da, blir å minske denne forskjellen på bakgrunn av språket, og ikke minst kulturen på en slik måte at elevene blir integrert i dagens skole.
Mest sannsynlig en eller annen gang vil vi som lærere oppleve å få en minoritetsspråklig elev i klassen. Da er det viktig at vi som lærere vet hvordan vi skal håndtere dette. I følge tall fra Statistisk sentralbyrå er ca.7 % av elevene i grunnskolen i Norge, elever fra språklige minoriteter. Med språklige minoriteter menes dette med barn som har et annet språk enn norsk, svensk, dansk eller samisk. Dette her med språklige minoriteter trenger nødvendigvis ikke være barn som kommer til Norge som innvandrere, men de kan være født og oppvokst her. Men det som er poenget med disse barna som er av tospråklige minoriteter som også er født her i Norge, er at de begynner på den norske skolen med forskjellige forutsetninger og forskjellige kunnskaper innen det norske språket. Ingen elever er like, og de som kommer på skolen med språklige minoriteter, er i hvert fall ulike majoriteten i klassen. Oppgaven til læreren da, blir å minske denne forskjellen på bakgrunn av språket, og ikke minst kulturen på en slik måte at elevene blir integrert i dagens skole.
Når elever med språklige minoritetsbakgrunn møter til skolen, har de til felles det at de behersker morsmålet sitt bedre enn norsk. Problemet blant mange av disse elevene er at de må forholde seg til andrespråket, norsk, i mange viktige situasjoner i livet sitt, som blant annet undervisningen. Å forholde seg til disse elevene blir da en viktig oppgave. Læreren må ta denne utfordringen, å utarbeide den på ett slikt plan at alle føler at de blir både sett, integrert og ikke minst føler seg verdifulle slik at de lettere kan tilegne seg kunnskap.
Fleksibilitet
Fleksibilitet er et moment en som lærer må forholde seg til når det gjelder disse minoritetselevene. Dette er ved hensyn til tilretteleggingen av undervisningen. Det kreves stor tilpassning både når det gjelder undervisningen og ikke minst den daglige kontakten en skal klare å knytte til disse elevene. Ofte vil de minoritetsspråklige elevene ha problemer med å knytte stoffet opp til erfaringer og opplevelser de har gjort seg, fordi de mangler relevante begrep, ordforråd og selvfølgelig sosiale eller kulturelle erfaringer til det faglige emnet som blir tatt opp i klassen. Det er derfor viktig at ikke læreren overvurderer språkkunnskapene til disse elevene, slik at ikke elevene skal få problemer med å henge med å forstå hva som foregår.
Fleksibilitet er et moment en som lærer må forholde seg til når det gjelder disse minoritetselevene. Dette er ved hensyn til tilretteleggingen av undervisningen. Det kreves stor tilpassning både når det gjelder undervisningen og ikke minst den daglige kontakten en skal klare å knytte til disse elevene. Ofte vil de minoritetsspråklige elevene ha problemer med å knytte stoffet opp til erfaringer og opplevelser de har gjort seg, fordi de mangler relevante begrep, ordforråd og selvfølgelig sosiale eller kulturelle erfaringer til det faglige emnet som blir tatt opp i klassen. Det er derfor viktig at ikke læreren overvurderer språkkunnskapene til disse elevene, slik at ikke elevene skal få problemer med å henge med å forstå hva som foregår.
Les og lær 
Elever med annet morsmål enn norsk i skolen har veldig ofte store problemer med å forstå det de leser og de leser mye langsommere enn majoritetselevene. De er mye mer opptatt av ordnivået enn når de leser, noe som tyder på at de er for opptatt av hvert enkelts ords avkoding og betydning (Skrive og lesestart, 2003, s. 145). Dette går da utover at de i mindre grad ser helheten i tekstene og får en mangelfull forståelse av det som teksten inneholder. Dette blir da utfordringen for enhver lærer å legge opp undervisningen sin slik at den bygger på de forutsetningene disse elevene kommer til skolen med. For at de elevene som da kommer med ulike forutsetninger med tanke på språklige kunnskaper må ofte lærerne fokusere på andre språklige fenomener i norskundervisningen. Dette kan da bety at en retter fokuset på uttalen av norske ord for at elevene skal kunne få en god fonologisk avkodingsprosess, mens det i noen sammenhenger kan være nyttig å la elevene bli kjent med det ord- og begrepsapparatet til de majoritetselevene i klassen, slik at de lettere kan forstå helheten i ulike tekster og i andre aktiviteter som foregår i klasserommet.
Elever med annet morsmål enn norsk i skolen har veldig ofte store problemer med å forstå det de leser og de leser mye langsommere enn majoritetselevene. De er mye mer opptatt av ordnivået enn når de leser, noe som tyder på at de er for opptatt av hvert enkelts ords avkoding og betydning (Skrive og lesestart, 2003, s. 145). Dette går da utover at de i mindre grad ser helheten i tekstene og får en mangelfull forståelse av det som teksten inneholder. Dette blir da utfordringen for enhver lærer å legge opp undervisningen sin slik at den bygger på de forutsetningene disse elevene kommer til skolen med. For at de elevene som da kommer med ulike forutsetninger med tanke på språklige kunnskaper må ofte lærerne fokusere på andre språklige fenomener i norskundervisningen. Dette kan da bety at en retter fokuset på uttalen av norske ord for at elevene skal kunne få en god fonologisk avkodingsprosess, mens det i noen sammenhenger kan være nyttig å la elevene bli kjent med det ord- og begrepsapparatet til de majoritetselevene i klassen, slik at de lettere kan forstå helheten i ulike tekster og i andre aktiviteter som foregår i klasserommet.
Minoritetsspråklige elever har like mye rett til å lære nye ting som majoritetselevene. Om vi så må gå den lange vegen gjennom morsmålet. Vi må altså ta utgangspunkt i det språket som eleven snakker best, for at eleven skal få en god andrespråksutvikling. Slik det står i L97, er at morsmålsundervisningen skal i hovedsak være et redskap for elevene til å lære norsk, og et redskap for å hjelpe elevene inn i den norske skolen. Mange minoritetsspråklige elever får ikke med seg det faglige innholdet i skolens undervisning hvis de ikke får ta utgangspunkt i sitt eget språk. Begrepsforståelsen er for dårlig til at de får et tilfredsstillende utbytte av undervisningen (Språkstimulering med flerspråklige barn, s. 21).
Identitet
Språket står veldig sentralt i vår del av den identiteten vi representerer. Ikke bare vår personlighet og egenart kommer til uttrykk nettopp gjennom språket, men også vår gruppetilhørighet og vår opprinnelse kommer til syne. Hvis en da ser på hvordan de minoritetsspråklige elevene bør møtes i klasse både fra lærerne og elevene, spiller dette en veldig sentral oppbygging av disse elevene. De minoritetsspråklige elevene må ikke bli møtt med en forståelse av at de raskest mulig må bli ”norsk”, og at deres morsmål ikke omhandler en ressurs. Resultatet av det, kan gi dårlig selvbilde og at identitetsutviklingen deres blir svekket. Det er viktig at de minoritetsspråklige elevene føler seg til stede på lik linje med de andre elevene, de må føle seg bekreftet og ikke minst respektert (Med språklige minoriteter i klassen, s.21).
Språket står veldig sentralt i vår del av den identiteten vi representerer. Ikke bare vår personlighet og egenart kommer til uttrykk nettopp gjennom språket, men også vår gruppetilhørighet og vår opprinnelse kommer til syne. Hvis en da ser på hvordan de minoritetsspråklige elevene bør møtes i klasse både fra lærerne og elevene, spiller dette en veldig sentral oppbygging av disse elevene. De minoritetsspråklige elevene må ikke bli møtt med en forståelse av at de raskest mulig må bli ”norsk”, og at deres morsmål ikke omhandler en ressurs. Resultatet av det, kan gi dårlig selvbilde og at identitetsutviklingen deres blir svekket. Det er viktig at de minoritetsspråklige elevene føler seg til stede på lik linje med de andre elevene, de må føle seg bekreftet og ikke minst respektert (Med språklige minoriteter i klassen, s.21).
Fagplaner
Vi har to fagplaner som skal sikre de minoritetsspråklige elevene tilrettelagt og tospråklig undervisning. Disse to fagplanene heter ”Norsk som andre språk for språklige minoriteter” og ”morsmål for elever fra språklige minoriteter”. Fagplanene skal ivareta på en god måte minoritetselevers språkutvikling på norsk og morsmålet. De skal danne en positiv utvikling i begge språkene, slik at barna kan bruke dem funksjonelt og naturlig.
Den tospråklige læreren
Som sagt har barn ulike forutsetninger, evner og behov. I opplæringsloven som vi har i Norge i dag, står det skrevet at hvis skolen ikke har kompetanse i dagens samfunn til å drive morsmålsopplæring, skal elevene bli plassert på en annen skole hvor dette er mulig. Det vil si at elevene uansett skal ha en morsmålslærer som skal utvikle dybdespråket til disse elevene og få de mest mulig integrert i skolen.
Vi har to fagplaner som skal sikre de minoritetsspråklige elevene tilrettelagt og tospråklig undervisning. Disse to fagplanene heter ”Norsk som andre språk for språklige minoriteter” og ”morsmål for elever fra språklige minoriteter”. Fagplanene skal ivareta på en god måte minoritetselevers språkutvikling på norsk og morsmålet. De skal danne en positiv utvikling i begge språkene, slik at barna kan bruke dem funksjonelt og naturlig.
Den tospråklige læreren
Som sagt har barn ulike forutsetninger, evner og behov. I opplæringsloven som vi har i Norge i dag, står det skrevet at hvis skolen ikke har kompetanse i dagens samfunn til å drive morsmålsopplæring, skal elevene bli plassert på en annen skole hvor dette er mulig. Det vil si at elevene uansett skal ha en morsmålslærer som skal utvikle dybdespråket til disse elevene og få de mest mulig integrert i skolen.
Morsmålslæreren må ha et godt samarbeid til de norske lærerne på skolen. Det verste som kan skje er at morsmålslæreren kjører sitt eget løp, med sin måte å undervise barn på, som en slags autoritet oppdragelse, uten noen form for samarbeid med skolen (Djualaha! Om å forstå anderledeshet: 74).
Det at eleven opplever en helhet og en sammenhengende struktur i skolehverdagen er viktig. Når man skal planlegge et nytt tema, bør alle lærerne være til stede. Den tospråklige læreren sikrer at elevene forstår det som foregår. De minoritetsspråklige elevene kan for eksempel spørre på det språket de har, hvis det er noe de lurer på.
Den tospråklige læreren kan også bidra med sin kompetanse, slik at temaene internasjonaliseres. Lærerne bør også samarbeide om en systematisk begrepsutvikling og ordlæring for elevene. Lærerne kan da for eksempel plukke ut de ordene de mener elevene må lære seg i forbindelse med arbeidet med temaet, og lage en liste over dette ordforrådet. Den tospråklige læreren kan også gi en innføring av temaet på forhånd, sjekke at elevene kan de sentrale begrepene på morsmålet, og bidra til at elevene får nødvendig førforståelse av temaet. Etterpå kan læreren i norsk som andrespråk gjennomføre en forberedelse sammen med elevene ved at de lærer den norske terminologien for de begrepene som de har arbeidet sammen med den tospråklige læreren. Da få eleven delta i samtaler på begge språkene rundt temaet, og dette gir god forberedelse til den fremtidige gjennomgangen i den ordinære klassen. På denne måten sørger man da for at eleven ikke samtidig møter helt nytt fagstoff og må bruke et ukjent språk som redskap for å tilegnelse av det faglige innholdet. Den tospråklige fagopplæringen og morsmålsopplæringen vil da inngå som naturlig i en pedagogisk sammenheng som elevene kan erfare som helhetlig (Med språklige minoriteter i klassen: 285). Resultatet hvis ikke dette skjer, kan bli at elevene får en opplevelse av at den tospråklige fagopplæringen og morsmålsopplæringen isoleres og ikke lir meningsfylt for de minoritetsspråklige elevene.
Konklusjon 
Når en er lærer i dagens skole og skal ta stilling til de minoritetsspråklige elevene, er en nødt for å være fleksibel. En må ta hensyn til mange faktorer. En av de viktigste er tilrettelegging av undervisningen som kommer an på evnene og forutsetningene til de ulike elevene. Et godt samarbeid med den tospråklige læreren er veldig viktig slik at de minoritetsspråklige elevene føler en viss sammenheng i undervisningen. Som lærer må en skape en atmosfære i klasserommet som er positiv i forhold til de minoritetsspråklige elevene og forklare for elevene i klassen at annerledeshet er noe som er positivt, og forklare at et annet språk og en annen kultur er noe vi må forholde oss til, og noe vi kan lære mer av.
Når en er lærer i dagens skole og skal ta stilling til de minoritetsspråklige elevene, er en nødt for å være fleksibel. En må ta hensyn til mange faktorer. En av de viktigste er tilrettelegging av undervisningen som kommer an på evnene og forutsetningene til de ulike elevene. Et godt samarbeid med den tospråklige læreren er veldig viktig slik at de minoritetsspråklige elevene føler en viss sammenheng i undervisningen. Som lærer må en skape en atmosfære i klasserommet som er positiv i forhold til de minoritetsspråklige elevene og forklare for elevene i klassen at annerledeshet er noe som er positivt, og forklare at et annet språk og en annen kultur er noe vi må forholde oss til, og noe vi kan lære mer av.
Man bør legge opp tospråklig opplæring så lenge som mulig, og opplæringen bør henge sammen tematisk. Ingen elever er like, alle er unike på sin egen måte og dette må en som lærer finne ut av. Det som er grunnleggende er at en må vise medmenneskelig innsikt, varme og forståelse slik at disse elevene på bakgrunn av deres språklige og kulturell minoritet føler seg verdsatt og spesielle på en positiv måte.
Litteratur
Bøker:
Kumar, Loveleen (2001). Dujalaha. Høyskoleforlaget
Traavik, Hilde (2003). Skrive og lesestart. Fagbokforlaget
Selj, Elisabeth, Ryen, Else, Lindberg (2004). Med språklige minoriteter i klassen. Cappelens forlag, Oslo
Imsen, Gunn (2005). Elevens verden. Universitetsforlaget, Oslo
NOU 1995:12 (1995), Opplæring i et flerkulturelt Norge, Utredning fra et utvalg av Kirke og utdannings- og forskningsdepartementet, Oslo
Løken, Aud, Melkeraaen, Åse (1995). Språkstimulering med flerspråklige barn. Gyldendal
Internett:
Bilder:
http://www.sxc.hu/index.phtml (Sett 01.12.08)
3 kommentarer:
Hei Cathrine!
Du har skrevet om et aktuelt og interessant tema. Det er helt klart en stor utfordring for en lærer med minoritetsspråklige elever i klassen, men jeg tror det er viktig å se på elevene som en ressurs i stedet for et problem, som du skriver: skape en positiv atmosfære…
Du skriver en del om rettighetene disse elevene har etter loven, om tospråklig opplæring osv. Videre skriver du om den tospråklige læreren og at det er viktig med et godt samarbeid mellom ham og de andre lærerne. Alt dette er vel og bra, og det høres flott ut, men det er ikke alltid slik det faktisk fungerer ute i skolene. Det er snakk om ressurser, og det er nok dessverre slik at det er ikke alle skoler som har morsmålslærere… Langeland skole, som jeg var i praksis på, har mange minoritetsspråklige elever fra mange ulike land. Det er fordi den ligger så nærme asylmottaket på Heiane. Med så mange ulike språk, forventes det da at en skole skal ha lærere som kan alle disse språkene? Det er vel litt urealistisk, vil jeg tro.
Jeg snakket litt med en av lærerne der, og hun fortalte at de ikke hadde noen morsmålslærere akkurat nå. De hadde hatt en lærer tidligere som kunne afghansk. Der fungerer det slik at de elevene som fremdeles bor på asylmottaket (som ikke har fått innvilget opphold) har mye egen undervisning, (de blir tatt ut av klassen), men de prøver å integrere dem i klassene så godt som råd. De har ikke rett på ekstra norsk- undervisning. Skolen har egen kontaktlærer for disse elevene. De har for tiden to kontaktlærere på skolen. En lærer for elever i 1. og 2. Trinnet, og en lærer for 3. – 7. Trinnet. De elevene som har fått opphold i Norge, har derimot rett til ekstra norsk- undervisning.
Da jeg var i praksis på Langeland, la jeg merke til at de minoritetsspråklige elevene ble tatt ut en del fra klassen, men samtidig gjorde lærerne det de kunne for å integrere dem i klassemiljøet.
Jeg synes du skriver godt, Cathrine! Fint at du har med del- overskrifter, det gjør det lettere å lese. Men synes kanskje at noen avsnitt var litt lange… Ellers godt jobbet!
Til slutt en liten kommentar om referanselisten din. Ser at du har skrevet den annerledes (og riktig) i tidligere innlegg. Regner derfor med at du vet hvordan det skal gjøres… Ellers kan du jo ta en titt på eksempelsamlingen til biblioteket:
http://www.hsh.no/biblioteket/studiehjelp/referanseliste.htm#eksempel
Hilsen Kari
Hei Cathrine!
Du har skrevet et veldig bra innlegg om et tema som stadig blir mer aktuelt. Som du sier vil vi mest sannsynlig oppleve å få elever med et annet morsmål i klassen og det er derfor viktig å vite hvordan man skal takle dette.
Hva kan vi som lærere gjøre konkret for å lette arbeidsbyrden for elevene samtidig som de får den undervisningen de skal ha?
Hilsen Ina :)
Takk for kommentarene=)
Innholdsfortegnelsen gikk litt "fort å gale" den dagen, men nå er den fikset!
Fint å få vite om dine erfaringer Kari. Jeg vet at det ikke finnes en morsmålslærer på hver skole, men hvordan kan da disse minoritetselevene få den opplæringen de har krav på? Dette er nok at vanskelig tema, og ofte er det økonomien til skolen som problemet står på.
En veninne av meg hadde en minoritetsspråklig elev i klassen. Denne eleven kunne svært lite norsk, men han hadde en mor som gikk på norsk-kurs for voksne. Mora hans ble da en veldig god støttespiller for læreren, fordi hun kunne lære fra seg på deres språk først, deretter på norsk (av det som hun hadde lært).
Klassen til denne eleven var veldig flinke med å ta ham inn i klassemiljøet. Hele klassen fant ut at de skulle få seg brev venner i det landet han kom fra. Brevene var skrevet på engelsk, men ofte fikk de svar på det språket som denne minoritetsspråklig eleven snakket (husker ikke helt hva slags land han kom fra).
Da kunne denne minorites elevene, etterhvert, hjelpe sine medelever med å oversette brevene.
Dette er bare en måte å gjøre det beste ut av det på, og det finnes sikkert mange andre gode måter for å håndtere en slik situasjon på. Man må bare støtte seg på de som man har rundt seg, det viktigste er jo at eleven får den opplæringen som han/hun har krav på!
Cathrine
Legg inn en kommentar